Vouno

I likhet med de andre Mastikilandsbyene er arkitekturen i Vouno imponerende. Den er et resultat av innbyggernes behov for å bo tett i tett for å beskytte seg mot pirater og etter ønske fra Genoveserne om lettere å kunne kontrollere produksjonen og handelen med mastiki.

Vouno er, som nesten alle Mastikilandsbyene, plassert langt fra havet og er heller ikke synlig fra kysten. Landsbyen dekker et område på ca. en kvadratkilometer og er ikke avgrenset av en bymur slik andre lignende landsbyer er. Den festningsaktige karakteren skyldes at husene i landsbyens ytterkant er bygget tett i tett, uten en eneste åpning. Selve husene er landsbyens mur. Før i tiden foregikk kontakten med den ytre verden gjennom to porter. Disse var åpne om dagen og ble lukket om natten. Muren rundt portene eksisterer enda, men selve portene er gått tapt. Gatene i landsbyen er smale og lagt i et labyrintisk mønster som starter med en gang man kommer inn porten. Dette var for å gi innbyggerne et forsprang ved en mulig invasjon. Nesten hele Vouno er bygget på fjellgrunn, noe som beskyttet landsbyen under det store jordskjelvet i 1881, og den ble kun lett rammet.

Langs kysten, ikke langt fra Vouno, finner man mange fantastiske strender som er godt egnet for bading. Man finner sandstrender som for eksempel Komi. Den sorte lavastein-stranden ved Emporio, Mavra Volia, vitner om vulkansk opprinnelse, og rullesteinsstrender med krystallklart vann finner man på Gridia, Agios Ioannis, Lilikas og ved den maleriske lille havnen i Vokarias.